Jeg omdøper meg selv herved til Heidi Edvarda.
For noen dager siden leste jeg ut den interessante boken (på godt og vondt) Pan av Knut Hamsun. Jeg har litt blandede følelser rundt denne romanen. I starten ble jeg veldig fascinert av naturskildringene. Åh herregud, det er ingenting jeg elsker mer enn overdådige skildringer i bøker! Det gjør alt så mye mer vakkert. Love it.
Etter å ha lest halve boken tok jeg meg selv i å tenke: “Har denne boken egentlig noen handling?” Altså, den har jo en handling i den forstand at det skjer jo noe i boken, men jeg vil ikke si at jeg satt og ventet i spenning på hva som var det neste som skulle skje. Det tok meg litt tid å finne ut at selve handlingen i boken lå i sjelelivet til karakterene, eller hvordan jeg skal formulere det.
Men tilbake til hun godeste Edvarda da. Edvarda er en meget interessant person. Hun er en… skal vi se, det finnes et fint ord for det.. luremus. Alle gutters favoritt, eller hva? Frem til de blir snytt i hvertfall! Dette er en frøken som ikke klarer å bestemme seg for hvilken beiler hun skal velge. På det meste holder hun på med 3 stykker samtidig. Hun er også veldig hot and cold, og man vet ikke helt hvor man har henne.
Mens jeg holdt på å lese denne semi-uforståelige boken, nei stryk det, helt uforståelige boken fikk jeg en åpenbaring. Det var akkurat som å lese om meg! Jeg delte tankegang med Edvarda!
“Hun er et barn som har fåt forlite ris og en kvinde med mange luner. Kold? Frygt ikke derfor. Varm? Is, sier jeg Dem (…) Men forsøk de bare å virke på denne lille pike og hun vil spotte al Deres møie. Selv farn får ikke bugt med hende; hun adlyder ham tilsynelatende, men regjerer i virkeligheten selv”
Nei, oops. Det var ikke DEN delen jeg skulle henvise til.. Det var denne:
“Se bare på hende, spar ikke Deres øine; men såsnart hun mærker sig utsat for Dem vil hun si til sig selv: Se der står nu denne mand og ser på mig og trur at hn har vundet spil! Og hun vil med et blik eller et koldt ord bringe Dem ti mil bort (…) Hun er ikke lite æventyrlig, hun har en hæftig fantasi, hun venter på en prins”
Hun er akkurat likedan som meg. Det var som å lese om seg selv! Jeg er også på jakt etter en drømmeprins som kommer ridende på en hvit hest og tar meg med storm. Jeg er klar over at det er ikke sånn det virkelige liv fungerer, (altså, hvor mange prinser som rir på hvite hester finnes det i området?? Say no more), men jeg klarer bare ikke å la være å hige etter det. Kravstor altså! Heheh.
Jeg godtar ingenting mindre enn perfekt. Kanskje det er derfor selvtilliten er litt på bånn? Det er jo rett og slett ikke mulig å være perfekt…
Jeg har funnet en fin erstatning enn så lenge da. Han er myk, han plager meg ikke og IT’S SO FLUFFY I’M GONNA DIIIEEEE ♥


